You are on page 1of 10

Ord som rammer: Paradokser i barns navnevitsing

Av Espen Helgesen.
Publisert i Replikk 29, 2010.

Både humor og lek kjennetegnes ved paradoksene som oppstår når et budskap ledsages av
motstridende kommunikasjon. En forutsetning for deltakelse i humor er at slike paradokser
oppfattes som meningsbærende kontekstmarkører heller enn som selvmotsigelser. Artikkelen
følger en gruppe seksåringer ved en barneskole i San Francisco, USA, og viser hvordan
navnevitsing, forstått som manipulasjon av egne og andres navn, var et høyt verdsatt
humoristisk innslag. For mange av barna fungerte navn imidlertid også som sentrale
identitetsmarkører, og enkelte oppfattet ikke navnevitsing som et uttrykk for humor, men som
en trussel mot det vanligvis stabile forholdet mellom navn og person.

Kontekstmarkører
Det nærmer seg lunsjtid i klasserom 5, og barna stiller seg rutinemessig opp på en rekke foran
døren idet stillheten blir brutt av høylydt knuffing mellom to av guttene. 1 «Felipe! Ingen
slåing!» utbryter læreren. «Husker du ikke hva vi snakket om?» «Men han kalte meg Felipi!»
protesterer Felipe, og peker på Nelson som i mellomtiden har gått i dekning bak læreren.
Nelson parerer lattermildt «Han kalte meg Nelsin!» og noen av barna fniser henrykt. Med
knyttede hender og tårevåte øyne roper Felipe med skingrende stemme «Nei det gjorde jeg
ikke!» Klassen bryter ut i øredøvende latter, som raskt stilner idet læreren snur seg mot en
plansje på veggen og flytter en klesklype med Felipes navn fra oransje til rød sone. Felipe
krysser armene demonstrativt over brystet, og underleppen nærmer seg øyenbrynene i et
morskt uttrykk idet han vender blikket mot gulvet. Felipe vet at han kommer til å tilbringe
friminuttet i klasserommet mens de andre er ute og leker.
En av vanskelighetene med å formulere en entydig definisjon av humor er at det som
for en person fremstår som humor samtidig kan oppfattes av andre som noe helt annet.
Goffmans rammeanalytiske tilnærming 2 tar utgangspunkt i at de som samhandler ikke
nødvendigvis deler en felles situasjonsdefinisjon, og kan være et utgangspunkt for å forstå hva
som foregår i den innledende episoden. I dette perspektivet er kontekst ikke et nøytralt
bakteppe for det som foregår, men noe som kontinuerlig opprettes, opprettholdes og utfordres
gjennom kommunikative signaler. Kontekstmarkører reduserer antallet mulige tolkninger av
det som foregår, og bidrar dermed til å definere situasjonen for deltakerne. Et gjensidig smil, et

1
nikk med hodet eller en hevet stemme er eksempler på kontekstmarkører som bidrar til å
forsterke og bekrefte bestemte budskap. En lærer kan for eksempel bruke uttrykk som «okay»
for å signalisere overgangen mellom to aktiviteter i klasserommet, og en skoleklokke kan bidra
til å dele inn skoledagen i bestemte tider for læring og lek. I barns lek bidrar kontekstmarkører
til å opprette og opprettholde felles forståelsesrammer, som når roller blir fordelt ved å si «Jeg
er politimann» eller «Du kan være hunden». Det sentrale etnografiske spørsmålet i slike
situasjoner er ikke hvorvidt faktisk informasjon blir forstått, men hvorvidt de som samhandler
er i stand til å tilpasse seg hverandres kommunikative konvensjoner.
Opprettholdelsen av felles forståelsesrammer over tid krever mye arbeid, og lærerens
bruk av klesklypen med Felipes navn i den innledende episoden peker på en av strategiene hun
benyttet for å opprettholde et bestemt fokus til tross for stadige forstyrrelser. Barnas navn sto
skrevet på individuelle klesklyper, som var festet på veggen i klasserommet til fem forskjellig
fargede stykker laminert papp. I løpet av dagen flyttet læreren klesklyper mellom de
forskjellige sonene basert på barnas oppførsel, og delte ut klistremerker på slutten av dagen til
de av barna som var på grønn sone. Barn som var på rød sone fikk ingen belønning, og måtte
isteden sitte igjen i klasserommet etter skoletid. Læreren flyttet kontinuerlig klesklyper mellom
de fargede sonene samtidig som hun underviste, og integrerte på den måten disiplin sømløst
inn i undervisningen. Ofte behøvde hun kun å løfte en hånd i retning klesklypene for å oppnå
ro i klasserommet. På denne måten kan kontekstmarkører bidra både til å opprette og
opprettholde bestemte forståelsesrammer for de involverte.
Ifølge Koestlers humorteori kjennetegnes all humor av paradoksene som oppstår når et
budskap modifiseres av ledsagende kommunikasjon, slik at to eller flere tilsynelatende
inkompatible forståelsesrammer eksisterer samtidig. 3 I formell logikk fører paradokser
uunngåelig til sammenbrudd i kommunikasjonen, men i menneskelig samhandling kan
motstridende signaler fungere som kontekstmarkører. 4 For eksempel kan en person ved å
blunke, riste på hodet eller krysse to fingre signalisere at det som sies ikke skal tas alvorlig. Det
sentrale spørsmålet hos Koestler, som hos Goffman, er ikke hvorvidt en gitt hendelse kan
karakteriseres som humor eller ikke, men hvorvidt deltakerne oppfatter det som foregår som
humor. Noen ganger kan en humoristisk holdning signaliseres eksplisitt, gjennom uttrykk som
«Jeg bare tuller», men kontekstmarkører er ofte subtile og forutsetter at tilhøreren ikke bare
forholder seg til hva som blir sagt, men også til hvordan det blir sagt. Kontekstmarkører spiller
dermed en sentral rolle i formidlingen av humoristiske intensjoner, fordi disse kommuniserer
hvorvidt virkeligheten skal forstås ut fra hva den er eller hva den ikke er. Alle budskap kan på
denne måten modifiseres av ledsagende kommunikasjon, og paradoksal kommunikasjon legger

2
grunnlaget for en rekke fenomener i menneskelig samhandling, som lek, humor, ironi og
metafor. 5
Humor og lek kjennetegnes begge ved paradoksal kommunikasjon, men Koestler
argumenterer likevel for et analytisk skille mellom de to fenomenene. I humor etableres først
en forståelsesramme, som deretter utfordres av en ny forståelsesramme i et sluttpoeng. Lek
kjennetegnes derimot av at de gjensidig utelukkende forståelsesrammene eksisterer parallelt,
slik at det skapes en stadig spenning mellom virkelighet og ikke-virkelighet. Som et rent
teoretisk skille gir dette mening, men i studiet av faktisk samhandling kommer Koestlers
kognitivt orientert teori til kort, fordi kontekstmarkører ikke bare virker inn på det som foregår
i øyeblikket, men også kan forandre betydningen av noe som har funnet sted tidligere. En
humoristisk eller leken holdning kan inntas i forhold til nær sagt hva som helst, og deltakelse i
både humor og lek forutsetter at aktørene oppfatter og tilpasser seg stadige skifter mellom
forståelsesrammer. Det er derfor mer hensiktsmessig å definere humor som et uttrykk for en
leken, ikke-seriøs holdning til det som foregår enn å se humor og lek som separate fenomener.
Selv om Koestlers humorteori redegjør for den kognitive mekanismen som ligger til grunn for
humor, unnlater den å plassere paradoksal kommunikasjon i en større sosial sammenheng. Det
er med andre ord nødvendig med en tilnærming som forklarer hva humor gjør dersom vi
ønsker å forstå hva humor er.

Navnevitsing
Den innledende episoden illustrerer en utbredt form for humor blant barna som jeg har kalt
navnevitsing. 6 Navnevitsing kjennetegnes ved at fonemer i egne og andres navn manipuleres,
slik at misforholdet mellom det faktiske navnet og den manipulerte versjonen skaper en
humoristisk effekt. For de fleste barna vakte det stor fornøyelse når Nelson manipulerte
navnene deres ved å bytte om bokstaver eller ved å si navn baklengs. Eksempelet viser dermed
hvordan navn ikke utelukkende benyttes for å denotere personer, men også kan utgjøre
kontekstmarkører som kan brukes på en kreativ og leken måte. Den faktiske bruken av navn i
sosial samhandling har vært gjenstand for lite oppmerksomhet i samfunnsforskning, som
primært har vektlagt foreldres valg av navn for sine barn. 7 Nelsons navnevitsing illustrerer
nødvendigheten av å studere det pragmatiske aspektet ved bruk av navn, heller enn ensidig å
fokusere på navns etymologi.
Som Felipes respons illustrerer ble navnevitsing ikke mottatt med samme velvilje blant
alle barna. Navn følger som regel mennesker gjennom hele livet, og bidrar til et stabilt syn på
egen identitet. 8 I dagligspråket bidrar uttrykk som «å ha et navn» til å underbygge navns rolle

3
som metonymisk identitetsmarkør. Metonymi innebærer at tegn ikke bare representerer, men
også har en tendens til å omfatte tingene eller personene de står for. Det å skade et navn kan
derfor oppfattes som et angrep på personen som eier navnet. Dette kom ikke bare til uttrykk
gjennom Felipes respons på navnevitsing, men også ved at de fleste barna, til tross for at de
sjelden korrigerte voksne, som regel protesterte høylydt dersom navnene deres ble uttalt eller
stavet feil. Den innledende episoden viser hvordan det ikke alltid er navnets eier som
kontrollerer bruken av navnet. Barn har vanligvis lite kontroll over skriftlige representasjoner
av navnet sitt i form av navnelapper på klær og matbokser, men får gradvis mer innflytelse
over disse etter hvert som de blir i stand til å gjengi navnet sitt i skrift. 9 Ved å sette navnet sitt
på fotballer og hoppetau signaliserer barn ikke bare besittelse, men også det mer abstrakte
konseptet eierskap.
Navn fungerer både som identitetsmarkører og som kontekstmarkører, og utøvelse og
forståelse av navnevitsing forutsetter evnen til å skille mellom disse to aspektene. Nelson
vekslet uten problemer mellom disse to forståelsene, mens Felipe hadde et utpreget
eiendomsforhold til navnet sitt og derfor lav toleranse for manipulasjon. Navnevitsing
forutsetter evnen til å forholde seg til språkets metalingvistiske aspekt, noe som innebærer å se
på språkenheter som manipulerbare objekter heller enn direkte refleksjoner av virkeligheten. 10
De av barna som vekslet mellom å se på navn som knyttet til eller som separert fra personer
hadde ofte en distinkt fordel i samhandling med andre barn. Nelsons suksess som vitsemaker
var i stor grad fundert på hans evne til å separere navn fra person, for på den måten å opprette
og opprettholde to gjensidig utelukkende forståelsesrammer. Også i andre sammenhenger
utgjorde metalingvistisk språkbruk en nyttig ressurs, som da læreren ved en anledning spurte
barna om navnene på kosedyrene deres. Nelson oppga at tøyskilpadden hans het «Junior», men
ombestemte seg straks og sa «Bruce», til stor fornøyelse for de andre barna som lo av
referansene til filmen Finding Nemo. Estrella svarte imidlertid «Jeg vet ikke» på spørsmålet
om hva teddybjørnen hennes het, og læreren måtte omformulere spørsmålet flere ganger foran
en stadig mer ukomfortabel Estrella før hun til slutt svarte «Bjørnen min heter teddybjørn».
Eksempelet illustrerer hvordan enkelte barn forsto navn først og fremst som fleksible og
manipulerbare merkelapper, mens andre så på navn primært som stabile identitetsmarkører. 11
På den ene siden gjør språk det mulig å oppklare misforståelser ved å redusere antallet
mulige tolkninger. Samtidig skaper språket et nytt potensiale for misforståelser, fordi det er
vanskelig å fastslå hvorvidt ordene som brukes skaper de samme assosiasjonene for alle de
involverte. Det å snakke det samme språket er derfor ingen garanti for at kommunikasjon skal
forløpe uten problemer. Tvert imot er det ofte slik at misforståelser oppstår når et felles språk

4
skjuler en rekke diskursive konvensjoner, slik at de som samhandler tror at de mener det
samme med ordene som brukes. 12 I den innledende episoden bidrar den tilsynelatende
identifikasjonen mellom navn og identitet til å skjule navns polysemiske, eller flertydige,
karakter. Til tross for denne polysemien behandlet flere av barna navn som entydige
avspeilinger av personer. Navns tilsynelatende entydighet utgjorde dermed en potensielt
konfliktutløsende motsetning, og denne polysemiske spenningen mellom navns funksjon som
identitetsmarkør og kontekstmarkør la grunnlaget for sosial manipulasjon gjennom
navnevitsing. Den sterke forbindelsen mellom navn og identitet bidro til navnevitsingens
effektivitet, fordi navns antatte stabilitet gjorde dem spesielt velegnet for paradoksal
kommunikasjon.

Latter og fabrikasjoner
I likhet med en rekke tidligere teoretikere peker Koestler på den nære forbindelsen mellom
humor og latter. Freuds teori behandler for eksempel latter som et produkt av undertrykt
aggresjon, og Hobbes ser på latter som et uttrykk for sosial overlegenhet. 13 Alle tre antar en
direkte kausal sammenheng mellom humor og latter. Latter kan imidlertid ha andre årsaker enn
humor, som nervøsitet eller glede, og det er heller ikke slik at all humor uunngåelig fører til
latter. For å delta i humor må mottakeren nemlig ikke bare oppfatte det humoristiske
budskapet, men må også bekrefte at det som foregår kan godtas som humor. 14 Antropologer
har kartlagt stor kulturell variasjon i hva som regnes som morsomt; for eksempel kan etniske
relasjoner og fysiske handikapp være en kilde til latter for enkelte, men samtidig regnes som
uegnet for humor av andre. 15 Disse grensene varierer ikke bare krysskulturelt, men defineres
også situasjonelt ut fra hvem som er tilstede. Et tema som vekker latter blant nære venner kan
dermed regnes som upassende i samhandling med fremmede. Brudd på sosiale forventninger
kan føre både til latter og sinne, og reaksjoner som hevede øyenbryn og oppgitt hoderisting kan
utgjøre en rik etnografisk kilde for å forstå hvordan humorens grenser etableres i samhandling.
Barn ler både av hverandre og med hverandre, og det kan ofte være vanskelig å avgjøre
om latteren er rettet mot en situasjon eller en person. Latter kan signalisere at det som foregår
ikke skal tas seriøst, men kan også utgjøre et redskap for sosial manipulasjon. 16 Til tross for
store kulturforskjeller i hva som regnes som morsomt bidrar latter i alle samfunn til å markere
overganger mellom lek og ikke-lek. Latter er derfor ikke bare en respons på humor, men kan
også definere det som foregår som humor. Nelsons latter i den innledende episoden er derfor
flertydig, eller polysemisk, fordi den kan tolkes både som en reaksjon på og en bekreftelse av
hans humoristiske intensjoner. Nelson ble beskrevet av andre barn som en «morsom fyr», og

5
var en populær vitsemaker som ofte etablerte en humoristisk ramme ved å le høyt av sine egne
vitser. Både Felipe og de andre barna reagerte på bruddet med sosiale forventninger som
oppsto idet Nelson manipulerte Felipes og deretter sitt eget navn. Felipes reaksjon skilte seg
likevel fra de andres ved at han uttrykte frustrasjon heller enn latter, en frustrasjon som gradvis
gikk over i sinne idet de andres latter tiltok i styrke. Både tilstedeværelse og fravær av latter
kan dermed være et utgangspunkt for å studere humor i et emisk, aktørorientert perspektiv.
Koestlers kognitivt orienterte teori gir en god forklaring på hva som forårsaker latter i
den innledende episoden, men Felipes reaksjon viser at selv om inkongruens er en nødvendig
forutsetning for humor er dette i seg selv ikke tilstrekkelig for at det som foregår skal oppfattes
som humor. Når kommunikative signaler utveksles samtidig på flere nivåer, slik at det
opprinnelige budskapet modifiseres, øker også muligheten for misforståelser. Manglende
samsvar mellom forståelsesrammer kan derfor også føre til nysgjerrighet og frykt, 17 eller, som
i Felipes tilfelle, forvirring og sinne. Til tross for at teorier som tar utgangspunkt i inkongruens
gir oss nyttige redskaper for å forstå hva humor er sier de dermed lite om hva humor gjør. En
analyse av denne episoden avhenger derfor ikke bare av en forståelse av hva som skal til for at
humor skal oppfattes, men må også se på hva som må kreves for at humor skal verdsettes.
Goffmans skille mellom keying og fabrication 18 utgjør et nyttig utgangspunkt for å
forstå hvorfor inkongruens ikke alltid fører til latter. En keying innebærer et skifte fra en
forståelsesramme til en annen, der den første rammen står som modell for den andre. Både
keying og fabrication innebærer et rammeskifte, men i motsetning til en keying, som fører alle
deltakerne i en situasjon til å ha det samme synet på det som foregår, leder en fabrication
deltakerne til å ha motstridende oppfatninger. Nelson var klar over at Felipe reagerte negativt
på manipulasjon av navnet hans, noe han utnyttet for å skape en humoristisk effekt. I den
innledende episoden inntreffer dermed keying og fabrication samtidig; Nelson benytter
kontekstmarkører som signaliserer til de andre barna at det som foregår er humor, samtidig
som Felipe ledes til å oppfatte det som foregår som en personlig fornærmelse. Humor handler i
dette tilfellet ikke bare om å opprette en ikke-seriøs ramme rundt det som foregår, men også
om å manipulere rammeverket slik at deltakernes forskjellige oppfatning av virkeligheten i seg
selv bidrar til å forsterke den humoristiske effekten. Kontekstmarkører viser seg dermed å ha
en dobbel rolle, ved på den ene siden å etablere felles sosiale grenser, og samtidig, gjennom å
synliggjøre disse grensene, åpne for manipulasjon.
I klasserommet var barna ofte under direkte observasjon av læreren, noe som satte
begrensninger på hvilke aktiviteter de kunne drive med. Læreren opererte med et skille mellom
læring og lek, og insisterte på at klasserommet var en arena for læring, mens lek var forbeholdt

6
skolegården. Barna respekterte til en viss grad dette skillet ved å avstå fra en rekke aktiviteter
som vanligvis fant sted i skolegården, men en leken holdning kom likevel ofte til uttrykk i
klasserommet gjennom verbal humor. Nelson og de andre barnas manipulering av Felipes navn
fant sjelden sted i skolegården, og eksemplifiserer derfor den subtile formen for lek som var
forbeholdt klasserommet. Nelson visste at læreren var oppmerksom på Felipes aggressive
holdning, ikke minst fordi han flere ganger hadde gått til fysisk angrep på andre barn etter å ha
følt seg urettferdig behandlet. Nelsons manipulasjon av Felipes navn utløste derfor et
forutsigbart sinne, og Nelsons flukt idet Felipe forsøkte å slå ham minner om hvordan barna
under lek i skolegården ofte konstruerte liksom-truende situasjoner, for deretter å trekke seg
tilbake i siste øyeblikk. Nelson benyttet elementer fra lek i skolegården i kombinasjon med
manipulasjon av Felipes navn, og kunne på den måten gjennomføre en aktivitet i klasserommet
der både Felipe og læreren utgjorde ressurser i hans lek.

Konklusjon
Humor kan bidra både til sosialt samhold og konflikt, og jeg har argumentert for at analyser av
humor må ta høyde for at sosiale aktører kan ha forskjellige oppfatninger av hva som til enhver
tid foregår. Koestlers vektlegging av paradoksal kommunikasjon utgjør et nyttig utgangspunkt
for studier av humor, men tar i for liten grad høyde for den sosiale konteksten for
humorutøvelse. I navnevitsing fører manipulasjon av navn til etableringen av en humoristisk
ramme. Navns samtidige status som identitetsmarkører og kontekstmarkører skaper imidlertid
en spenning som forutsetter bestemte metalingvistiske ferdigheter dersom paradokset skal
oppfattes som meningsbærende. Selv om kontekstmarkører ofte bidrar til å skape felles
forståelsesrammer kan disse rammene dermed også manipuleres for å skape forvirring og
frustrasjon, og jeg har argumentert for at navns antatte stabilitet gjorde dem spesielt velegnet
for humor. Aktørers manglende kjennskap til kommunikative signaler kan på denne måten
utgjøre ressurser for andres utøvelse av humor.

7
Noter
1
Det etnografiske materialet er hentet fra feltarbeid ved en offentlig barneskole i San Francisco, USA, der jeg
fulgte 20 fem- og seksåringer gjennom deler av deres første skoleår våren 2007. Takk til deltakerne på Norsk
Antropologisk Forenings årskonferanse 2008 for nyttige innspill på et tidlig utkast.
2
Bateson (2000) og Goffman (1974).
3
Koestler (1964). Se også Fry (1968).
4
McGhee (1977).
5
Norrick (1989).
6
Helgesen (2008).
7
Se for eksempel Humphrey (2006:158).
8
Finch (2008:712).
9
Det å skrive navnet sitt er ikke det samme som å gjengi det i skrift, fordi førstnevnte forutsetter kjennskap til
sammenhengen mellom det skriftlige tegnet (grafemet) og lyden som tegnet viser til (fonemet). Barns kontroll
over sitt eget navn forutsetter ikke at de er i stand til å skrive det, men at de er i stand til å gjengi det.
10
Cazden (1974).
11
Se også Bodenhorn og Vom Bruck (2006).
12
Gumperz (1992).
13
Attardo (1994:10).
14
Douglas (1968).
15
Apte (1985).
16
Brulotte (2006:11).
17
McGhee (1977).
18
Goffman (1974:83-84).

8
Referanser
Apte, Mahadev L. (ed.) (1985). Humor and Laughter. An Anthropological Approach. Ithaca:
Cornell University Press.

Attardo, Salvatore (1994). Linguistic Theories of Humor. Berlin: Gruyter & Co.

Bateson, Gregory (2000, orig.1972). Steps to an Ecology of Mind: Collected Essays in


Anthropology, Psychiatry, Evolution, and Epistemology. San Francisco: Chandler Pub. Co.

Bodenhorn, Barbara and Gabriele Vom Bruck (2006). «Entangled in Histories: An


Introduction to the Anthropology of Names and Naming». In Bodenhorn and Vom Bruck
(eds.). The Anthropology of Names and Naming, pp. 1-30. Cambridge University Press.

Brulotte, Gaëtan (2006). «Laughing at Power». In Parkin, John and John Phillips (eds.).
Laughter and Power, pp.11-18. Oxford: Peter Lang.

Cazden, Courtney B. (1974). «Play and Metalinguistic Awareness: One Dimension of


Language Experience». The Urban Review, 7(1):28-39.

Douglas, Mary (1968). “The Social Control of Cognition: Some Factors in Joke Perception”.
Man, 3(3), pp. 361-376.

Finch, Janet (2008). «Naming Names: Kinship, Individuality and Personal Names».
Sociology, 42(4):709-725.

Finding Nemo (2003). Dir. John Lasseter. Walt Disney Pictures.

Fry, Stephen (1968). Sweet Madness. A Study of Humor. Palo Alto: Pacific Books.

Goffman, Erving (1974). Frame Analysis. Cambridge: Harvard University Press.

Gumperz, John J. (1992, orig.1982). Discourse Strategies. Cambridge University Press.

9
Helgesen, Espen (2008). «Why Do You Write Your Name Long Like That?» Language and
Literacy in a San Francisco Kindergarten. Masteravhandling, Institutt for sosialantropologi,
Universitetet i Bergen.

Humphrey, Caroline (2006). «On Being Named and Not Named: Authority, Persons, and
Their Names in Mongolia». In Bodenhorn, Barbara and Gabriele Vom Bruck (eds.). The
Anthropology of Names and Naming, pp. 158-176. Cambridge University Press.

Koestler, Arthur (1964). The Act of Creation. London: Hutchinson.

McGhee, Paul E. (1977). «A Model of the Origins and Early Development of Incongruity-
Based Humour». In Chapman, Antony J. and Hugh C. Foot (eds.). It’s a Funny Thing,
Humour, pp.27-36. Oxford: Pergamon Press.

Norrick, Neal R. (1989). «How Paradox Means». Poetics Today, 10(3):551-562.

10

You might also like